Vedlegg I
Synopsis til Hør på meg!
Form: Interaktiv/forklarende dokumentarfilm, en blanding av intervjuer og rekonstruksjoner/visualiseringer.
Lengde: 40 minutter
Målgruppe: Offentlige myndigheter, ansatte i barnevern, politi, barn i barnevernet, studenter på aktuelle høgskoler og andre yrkesgrupper som jobber med barn og ungdom.
Åpningen er en rekonstruksjon av en dramatisk situasjon en pike på rundt 8 år opplever. Først hjemme med en rusa mor, og så når politi og barnevernvakt kommer og henter henne. Hun blir ikke spurt eller hørt før hun plasseres i et beredskapshjem. I neste sekvens ruller Barnekonvensjonen artikkel 12, i verbaltekst, over pikens triste ansikt og leses av voice-over. Neste klipp er en lydløs formidling om at alt som fremkommer og fortelles om i filmen er fra virkeligheten. Det vises et kort, autentisk opptak fra en presentasjon til Barnevernsproffene. Vi blir nærmere kjent med en av deltagerne, en jente på 18 år som står frem og forteller om sine traumatiske opplevelser, da hun ble lagt i bakken, påsatt håndjern og tvangsflyttet, 13 år gammel. Situasjonen rekonstrueres. Etterfulgt av informasjon om barnas lovfestede rettigheter (barnevernsloven) til å bli spurt og hørt fra de er 7 år. En gutt på 13 år forteller sin historie om da han ble tvangsplassert på en akuttinstitusjon. I intervju forteller barnevernsmyndigheter og ansatte om hvordan de etterlever loven. Utsagn fra ungdommer som har blitt hentet og flyttet av barnevernet presenteres som ”kanonskudd” underveis i intervjuene:
- Jeg var veldig redd, du føler deg så liten når du ikke får vite no.
- Ingen i barnevernet har prøvd å bli kjent med meg, de har bare flyttet meg rundt som en mappe.
- De fleste gangene har jeg ikke fått vite at jeg skal flytte før de har vært på døra mi.
- Det typiske er at politiet har kommet, jeg har ikke fått varsel og politiet har heller ikke gitt meg informasjon.
- Jeg har fortsatt mareritt om natten om dette.
(kilde: Rapport, Barnevernsproffene)
Opptakene av rekonstruksjonene/barnas fortellinger vises til barnevernsansatte som gis anledning til å komme med sine synspunkter og kommentarer. En ekspert på betydningen av barns medvirkning og deltagelse uttaler seg.
I siste del av filmen kommer barna og ungdommen med konkrete råd til barnevernet om hvordan de ønsker å bli hørt i ulike situasjoner og hvordan de negative erfaringene kunne blitt annerledes og gitt mindre vonde opplevelse. Deler av åpningssekvensen er den samme som i del 1, men nå snakker og lytter barnevernet til barnet og situasjonen får et annet utfall. Barnevernsproffene forteller om hvilke forbedringer de har sett og opplevd etter at de begynte sitt arbeid. Dramatiseringer og visualisering av hva barna og ungdommen mener ville gjort de omtalte negative opplevelsene bedre. I slutten av filmen vises noen autentiske eksempler fra god praksis. I epilogen en rulletekst, lest av et barn og en ungdom, som sammenfatter fremkomne forbedringsforslag og råd fra barna.
* * *
Dette er tanker jeg har om filmens innhold nå. Jeg regner med at innholdet vil forandre seg avhengig av hva vi får og innhenter av informasjon under research-arbeidet.
