En fortelling om en reise av Janne Berge
Morgenstund med regn
Hun våkner av regnet som sildrer nedover takvinduet, kan ikke tro det med det samme. Det må være en drøm, det er bare ikke mulig. Morgensolens stråler har vært hennes vekkerklokke i hele august – så lenge at hun er totalt uforberedt på regnet som nå øser ned. Himmelen er blygrå, det er ingen drøm. Hun har nesten glemt hvor gråtung en norsk augustdag kan være. Uff, også akkurat i dag! Det er en time til hun skal møte opp, nå må hun handle. Hun prøvepakket i går kveld, og det var bare så vidt hun fikk med seg det hun trenger. Skjærgårdskajakken passer best for dagsturer og har lite lasteplass. Sovepose, liggeunderlag, mat og et klesskift ble presset ned med et nødskrik. Telt er helt uaktuelt. Hva gjør hun nå? Løsningen blir en lett pressenning hun kan legge under strikkene på skroget. I verste fall får hun dekke seg med den. Men regnet tar sikkert slutt utpå dagen, det gjør gjerne det om sommeren. Det er godt hun ikke har sjekket værmeldingen.
Hun er ingen dreven friluftsdame. Det er første overnattingstur med kajakk. En dreven kajakkpadler er hun heller ikke. Hennes første kajakk, skjærgårdskajakken, ble anskaffet et par måneder tidligere og erfaringene er beskjedene. Et øyeblikk lurer hun på om hun skal droppe hele turen. Padle flere mil i øsende regn frister lite, ei heller å overnatte ute i slikt vær. Forventningene til Havkajakktreffet begynner å få alvorlige sprekker. Først padleveninnen som trakk seg for et par dager siden. Nå dette regnet. Ingenting ser ut til å gå som planlagt. Men det er ikke helt henne å reversere i møte med noen snublesteiner. Hun er en voksen og erfaren kvinne, hun har vært ute en vinternatt før. Har hun først bestemt seg, gjennomfører hun!
Havkajakktreffet hadde hun og padlevenninnen lest om året før. En årlig begivenhet i skjærgården utenfor Nøtterøy for havpadlere fra hele østlandsområdet. De hadde akkurat begynt å padle, var fasinert og litt bergtatt av denne aktiviteten. Hun og padlevenninnen bestemte seg for at neste år skulle de være med på Havkajakktreff. Hele sommeren hadde denne turen fremstått som kronen på hennes debut som kajakkpadler.
Mat og drikke blir raskt pakket ned i et par lag med bæreposer. Tøyet og soveposen ligger godt innpakket i sorte søppelsekker. Det er viktig at det holder seg tørt til hun kommer frem. Kajakken ligger klar fra kvelden før, godt fastbundet på biltaket, nå også lastet med regn. Hun får tømme den før hun legger utpå.
Den brede stranda på Føynland kommer til syne. I dag er det bare kajakker og padlere å se i det populære strandområdet. Skodden ligger lavt utover fjorden. Hun går ut av bilen, det hilses og snakkes rundt henne. Flere snakker om turen i fjor, de har ikke sett hverandre siden den gang. Hun kjenner ingen. Det er bare menn, 24 stykker, og henne, på Havkajakktreff i skjærgården fra lørdag 18. august til søndag 19. De er hjelpsomme, løfter kajakken hennes ned fra bilen, tømmer den og bærer den ned til stranden. De er hyggelige.
- Du har ikke vært med før?
- Har du padlet mye? Ikke det, nei.
Hun skjønte det ikke da, men forstod og fikk høre det siden. Hun var ingen havpadler den gang, det kunne et hvert trenet øye se. Bekledningen var gummistøvler, regnbukse, regnfrakk og en seilervest. Alt viste seg å være feil, ikke noe av det hun hadde på seg eller var utstyrt med var adekvat for en erfaren padler. I kajakkverden har de eget tilpasset utstyr for alt, neoprensko eller -støvler, tørrtopp eller tørrdrakt, termisk undertøy, kajakkvest og spruttrekk. Å pakke inn i plastposer og søppelsekker er det bare amatører som gjør. Hydro bag og dry bag er et must. Men det var ikke det verste, det verste var kajakken. Hun hadde helt feil kajakk. På Havkajakktreff padler man havkajakk, en skjærgårdskajakk duger bare ikke. Turlederen ble alvorlig bekymret da han så farkosten hennes. Heldigvis var han klok nok til å vente med å uttale sin bekymring.
Det er samling på stranda før de legger utpå. Alle får tildelt kart og turlederen går igjennom sikkerhetsrutiner og dagens rute. Man padler to og to sammen, de som ikke har en makker får tildelt en. Hun får Øyvind. Bra hun ikke vet hva Øyvind tenker når han ser kajakken hennes. Etter noen timer i sjøen som makkere, klarer han ikke å holde seg lenger. Han er imponert over såpekoppen hennes, at den er såpass rask og at hun klarer å holde følge.
På gjengrodde øyer
Det regner, sjøen er grå og stille. Padlingen går lett på rolig hav. Utsynet er det dårligere med, vanskelig å orientere seg i det lave, tette skydekket. Det er fint å være flere, padlerne lyser opp i alle sine gule, røde, oransje, blå og grønne farger. Hun trenger ikke bruke energi på kartlesing, følger bare fargebrikkene som beveger seg utover. En stor øy med et større kaianlegg kommer frem fra skodden. De har allerede nådd Østre Bolæren, stoppestedet for lunsj.
Det er første gang hun går i land på denne øygruppen. Den har i mange år vært forbudt område for folk som henne. Forsvaret eksproprierte Vestre, Mellom og Østre Bolæren i 1916, etter første verdenskrig. Øygruppen skulle brukes til å vokte skipsfarten inn Oslofjorden. Hun undrer, kanskje det var herfra de fikk varslet Oscarsborg festning om den tyske krysseren Bluher som seilte inn Oslofjorden 9. april 1940? Tyskerne bygget flere forsvarsanlegg på øyene under krigen ved hjelp av russiske krigsfanger som de holdt fanget på Mellom Bolæren. Hun opplever det militære nærværet fortsatt sterkt tilstede. Alle inngrep fremstår som seg selv nok, uten hensyn til kulturlandskapet omkring, strandlinjen eller den visuelle fremtoningen. Her er det kun det maskulint funksjonelle som har fått fritt leide, tenker hun. Det meste er stygt og bryter hensynsløst med opplevelsene hun får ved ilandstigning på andre øyer. Gedigent, brautende kaianlegg, asfaltert vei opp til noen voldsomme kaserner. Den tidligere militærkantinen er omgjort til spisested. Et stort, nakent, kaldt og ukoselig sted. Det ser fortsatt ut som det er menn som regjerer her, tenker hun med et smil. Men det gjør godt å komme inn i ly for regnet. Hun er blitt ganske så våt, regntøyet hennes er definitivt ikke laget for regntur i kajakk.
Øya er fortsatt vakker, godt begrodd med både vekster og trær som skjuler stygge militære sår. Hun har lest at øyene var bebodd på 16-, 17- og 1800 tallet. Det var fiskere, sjøfolk og loser som bosatte seg her. De spedde på med litt jordbruk og hadde noen husdyr. Øyene tilhørte greven av Jarlsberg, Peder Anker Wedel Jarlsberg. Han brukte Mellom Bolæren som sitt sommerjaktsted, og fikk rundt 1840 oppført en jakthytte i tømmer på øya, Grevestuen. Hytta ble flittig besøkt av greven og hans besøkende fra inn og utland. Den mest prominente gjesten var Kong Oscar II som besøkte Grevestuen i 1885. På tømmerbygningen ble det en tradisjon at gjestene skar inn sine navn. Det skal fortsatt være mulig å finne kjente familienavn som Løvenskiold, Treschow, Anker og Cappelen innrisset i de gamle tømmerstokkene.
Øyene er ikke så store og forholdene var små. Sommergjestene til greven gjorde det ikke enklere for folkene som bodde der og skulle livnære seg her ute. I 1875 var folketallet på topp med 33 registrerte innbyggere på Mellom Bolæren. Det finnes flere gravhauger og rester fra disse eldre bosettingene. Det er synd sikten ikke er bedre i dag, hun har hørt at utsikten fra øyas utsiktspunkt er fantastisk. Hun vil padle tilbake en solfylt sommerdag, besøke Grevestuen og gå på de gjengrodde boplassene.
Lunsjen er spist. De legger utpå igjen. Det regner, skodden har lagt seg enda lavere og det er ingen tegn til oppklaring. Det må bare slutte å regne, tenker hun. Hun har jo ikke telt. Øyvind er en god makker, ivaretagende og hyggelig. Hun betror ham, noe flau, at hun ikke har telt. Planen var oppklarning på ettermiddagen, sove under åpen himmel og en pressenning som overtrekkslaken. Snakk om å være amatør, hun føler hun kommer tapende ut på alle områder. Øyvind har med seg en romslig lavo til turlederen og ham selv. Hun får tilbud om å sove i lavoen, mot at han får låne pressenningen til underlag. Endelig, pressenningen var i alle fall ett fornuftig valg å ha med på kajakktur.
En hvit vakker murbygning med et lite fyrtårn dukker opp i skodden. De padler forbi den gamle, nedlagte fyrstasjonen Fulehuk. Her ble den første fyrlampen tent allerede i 1821 og lyste i 168 år. I dag ville fyrets gamle tåkeklokke gjort sin nytte. Det fortelles om en enslig fyrvokter som bodde her ute for mange år siden. På en blygrå dag som denne, med tunge regnskyer som rullet over øya, gikk fyrvokteren sin vante kveldstur. Plutselig så han langt rødt hår komme til syne mellom noen store steiner i fjæra. Han gikk forsiktig borttil, til sin forundring så han en ung, vakker og velskapt pike. Fra magen og ned var hun dekket med skjell og utstyrt med finner og hale. En havfrue var skylt i land på øya hans. Han fryktet at hun var død, men da han la øret mot munnen hennes kjente han at hun pustet. Fyrvokteren stelte godt med den vakre havfruen som raskt kom seg etter sitt ufrivillige møte med fjæresteinene. Det gikk som det måtte gå. Havfruen klarte å vekke følelser i fyrvokteren som ingen kvinne tidligere hadde klart. Han ble trollbundet av en kjærlighet langt utenfor hans tidligere fantasier. Da hun bønnfalt ham å følge med henne tilbake til havet og havfolket, var han ikke vanskelig å be. Fyrvokteren la sine klær igjen på land, før han naken lot seg synke ned til kjærligheten i havdypet. Da forsyningsbåten ankom med mat og drikke, fant de klærne liggende i fjæra. Fyrvokteren var borte. Noen måneder senere ble han avskrevet som død, druknet.
En vakker kjærlighetshistorie tenker hun, mens Fulehuk forsvinner i skodden. De har padlet i flere timer, naturopplevelsene er begrenset. Grå sjø, grått skydekke og regn. Hun har ingen vansker med å holde følge med mennene, selv om såpekoppen hennes går litt i sikk sakk. Skjærgårdskajakken har ikke ror og hun får derfor en del ekstra padlemeter. Det er ikke lett for de hjelpsomme, erfarne padlemennene ikke å tilby henne sin assistanse. Hun får tilbud om å bli ”tauet”.
- Hva? Tauet i en line, hvorfor det? Jeg har da ingen problemer med å holde følge med dere!
Han unnskylder seg.
- Bare som en ekstra sikkerhet, så du ikke blir borte for oss i tåka.
Hun kjenner irritasjonen og indignasjonen. Line trenger hun i alle fall ikke! Det kommer ingen flere velmenende tilbud.
Det er blitt sent på ettermiddagen. Nå åpner Paradisbukta seg foran dem. Hun ligger sammen med hovedfeltet og padler fornøyd inn på stranda. En god følelse sprer seg i kroppen, en deilig fysisk slitenhet og glede over gjennomføringen av turen. Nesten tre mil er tilbakelagt, hun har gjennomført det, alene og med glans synes hun selv. De skal overnatte her på Ildverket. Øya er en av de mest besøkte i Tjømeskjærgården om sommeren. Ikke så rart med det bryggeanlegget som er reist på vestsiden av øya. Her har det også bodd folk en gang, de første skal ha flyttet inn i en hule i 1844. Hus kom til og det bodde folk her helt til 1921. I en bakkehelling mot vest står det oppført en tømmerkoie. Øyvind har fortalt at han var med på å bygge den opp tidligere i sommer. Her må det ha vært en bosetning, tenker hun. Været innbyr ikke til nærmere utforskning av gjengrodde bosteder nå.
Det regner, det er vått. Så bra at hun får bo i lavoen og kan ha tingene sine i den. Plastposene og søppelsekken har gjort sin nytte, alt er i alle fall tørt. Så deilig å få på seg tørre klær. Padleren med linetilbudet tilbyr henne en kajakkregnkappe som plaster på såret. Den trenger hun, og takker smilende ja. Han er tilgitt.
Våt natt
Hun sitter tørr og varm i tømmerkoia. Et stort ildsted midt i rommet gir deilig varme. De har spist og drukket, nå går praten livlig rundt bålet om kajakker, padleturer, utstyr og bragder. Temaet synes uuttømmelig, hun fascineres av hvor mye det kan snakkes om emne. Nå kommer det også for dagen hva turlederen og de erfarne padlemennene tenkte da de så såpekoppen hennes. De mobber henne litt, på en lun, ertefylt måte. Øyvind er blant dem, men bedyrer at han bare mobber folk han liker godt. Det er helt mørkt når koia forlates for natten. Leiren befinner seg på den andre siden av øya. Lykt, ja, det burde hun ha tenkt på. De lyse sommernettene er borte, erstattet av mørke augustkvelder. De hjelpsomme padlerne dukker opp rundt henne, alle med lykt. Hun kommer seg trygt til leiren og inn i lavoen.
Utpå natten blir hun vekket av stemmer.
- Teltet er fullt av vann, vi må få tømt det!
- Vi får prøve å helle det ut.
Det blir stille og hun sovner. Hun våkner igjen. Ikke av stemmer denne gangen, men en underlig følelse av å være i sjøen, akkurat som hun ligger og flyter. Er det en drøm? Hun strekker hånden forsiktig ut, på utsiden av liggeunderlaget. Oi, her er det vann, masse vann. Det er ikke en drøm, hun ligger og flyter i en stor vanndam. Øyvind ligger på hennes høyre side, der bakken skrår lett oppover. Hun føler seg frem med hånden, det er tørt hos ham. Hun smyger seg tett opp mot ham, så langt hun våger. Bare han nå ikke misforstår. Øyvind sover heldigvis godt og snur ryggen til henne. Hun trekker soveposen over seg, den er fortsatt tørr på den ene siden.
Regn blir til sol. Morgenen etter er skyene borte og solen skinner igjen. Lavoen er full av vann, vann fra padlerne som tømte teltet sitt i løpet av natten. Øyvind hadde våknet et par ganger og lurt på hvorfor hun plutselig kom så nær. Men hun sov jo så godt, og han lot det bli med tanken.
Hun og Øyvind går ut på odden, lar klærne falle og tar et morgenbad. Det er forfriskende og kjølig. Hun legger seg på svaberget og lar solen tørke kroppen. Hun gjorde det, hun gjennomførte det, hun klarte det! En ny grense i livet hennes er passert. Hun kjenner kronen på hodet, den glitrer og skinner i solen.
Kilder:
Andersen, Eie, Øyfolket, Tønsberg 1994
Nøtterøy kommune, Een Øe Langt fra Landet, Nøtterøy 1993
Luthen,Eiving,Skjærgårdshistorier, Tøsberg 2005
http://no.wikipedia.org/wiki/Fulehukfyr
http://www.oslofjordens.friluftsrad.no/kystleden/Ildverket.html.
http://no.wikipedia.org/wiki/Oscar_II
