Av Janne Berge, 10. januar 2009
GJØR NOE!
Gjør noe
Melding kom på min mobiltelefon søndag den 3. januar 2009, kl. 18.45:
Sendt fra en venn, Mads Gilbert: Nødrop fra Gaza. De bombet det sentrale grønnsaksmarkedet i Gaza by for to timer siden. 80 skadde, 20 drept, alt kom hit til Shifa Hades! Vi vasser i blod og amputater. Masse barn. Gravid kvinne. Jeg har aldri opplevd noe så fryktelig. Nå hører vi tanks. Fortell videre, send videre, rop det videre. Alt. GJØR NOE! Gjør Mer! Vi lever i historieboka nå, alle! Mads G.3.1.09 13:50, Gaza, Palestina.
Jeg er plutselig på et sted jeg aldri har vært. Enkle trebord med magert utvalg av grønne vekster knuses mot brun jord. Jorden blir grønn, før røde bekker baner seg vei over knuste grønnsaker. Jeg ser ingen mennesker – bare røde bekker som brer seg over grønn jord.
Jeg hadde hørt på nyhetene at markedet var bombet. Nyhetsreporteren hadde ikke brakt meg til Gaza. Meldingen fra Mads fikk meg dit. Jeg kjenner ikke Mads, hadde aldri hørt om ham før jeg så ham i en direktesending fra Gaza i julen. Da melding kom visste jeg at han var en norsk, eldre lege som jobbet på et sykehus i Gaza. Jeg visste at han var en av svært få utenlandske leger som befant seg på Gaza nå. Det gav meg en oppfatning av ham. Han vasset i blod og hadde aldri opplevd noe så fryktelig! Det gjorde inntrykk at han skrev han aldri hadde opplevd noe så fryktelig. Det var sterkt å få melding fra ham personlig. Ganske annerledes enn å høre ham snakke på TV.
GJØR NOE!
Hva kan jeg gjøre?
Krig, krig og mer krig
Krig overmanner meg om dagen. Alle nyhetskanaler er fulle av Gaza og Israels krigføring i Palestina. Samtalene dreier seg om alt det forferdelig som skjer befolkningen i Gaza. De er innesperret i bomberegnet, har ingen steder å flykte til og nesten ingen tilgang på mat og medisiner. Hjelpeforsyningene kommer ikke inn, forholdene er for vanskelige til at hjelpearbeidere kan operere. I kjølvannet kommer demonstrasjonene, ofte med voldelige utgang. Også her hjemme: Gateslag på Karl Johan i kveld er hovedoverskriften på ABC nettnyhetene torsdag 8. januar.
Det er krig mange steder i verden akkurat nå. Irak, Afghanistan, Kongo er noen jeg vet om. Jeg vet det finnes mange, mange flere enn de jeg kjenner til. Jeg er ikke en person som aktivt oppsøker informasjon om krig. Men jeg vet at krig er grusomt, noe av det mest grusomme vi mennesker utsetter hverandre for. Jeg er opplært i og blir fortsatt fortalt at vi må lære av historien, lære av alle de grusomme krigene som har vært. Når krigsnyhetene slår mot meg, har jeg vanskelig for å se hva menneskene har lært av tidligere kriger. Jødene var i mange år et hjemløst folk og ble utsatt for noe av det aller verste i krigssammenheng. Israelske myndigheters krigshandlinger i Gaza vitner ikke om noen god lærdom av egen historie.
Krig er også tema på et forfatterstudium jeg tar. To av pensumbøkene vi ble oppfordret å ha som julelektyre handler begge om krig – grusom krig. Jeg kjente motstanden i magen da oppfordringen kom. Lærerne begrunnet sitt valg med at faktiske hendelser som krig griper sterkt inn i våre liv, inspirer til skriving og debatten om krigens representasjon. Selve skriveprosessen kan gi oss større forståelse. Vi ble rådet til å bruke oppmerksomheten på krigens tragedie konstruktivt. Jeg vet ikke om jeg er i stand til å bruke denne oppmerksomheten konstruktivt. Jeg spør meg, fører det enorme fokuset på disse hendelsene til noe konstruktivt?
Fokus
The Secret av Rhonda Byrne* er en bok jeg leste med interesse i året som gikk. Boken handler om loven om tiltrekning, at vi tiltrekker oss det vi fokuserer på. Det er tankene våre som styrer hva som skjer oss, og hva vi oppnår i livet. Hovedbudskapet er at det vi fokuserer på får vi mer av. Hvis boken tas bokstavlig og på alvor, fører vårt fokus på grusomheter som begås i dag og tidligere til flere grusomheter, mer vold, overgrep og elendighet. Ved at vi fokuserer og fordyper oss i krigens handlinger og representasjon, bidrar vi til mer krig.
Jeg tar ikke alt som står i boken helt bokstavlig. Men budskapet er i tråd med det jeg som PMTO (Parent Managment Training – Oregon) terapeut har erfart i mitt arbeid med atferdsvanskelige barn. Jeg har jobbet mye i svært vanskeligstilte familier med veldig ugreie barn. Familier som hadde det så ille at de plasserte bort barnet, eller var i ferd med å gjøre det. Felles for alle var, med god grunn, et enormt problem- og konfliktfokus. Sekker med problemer og konflikter som gav både foreldre og barn lute rygger og bøyde hoder.
Nyhetsbildet nå gir meg assosiasjoner til disse familiene. Hamas og Israelske myndigheter opptrer for meg som en gruppe med alvorlige atferdsproblemer på samfunnsnivå. Media og ekspertkommentatorene gir konflikten og problemene enormt fokus.
Alle foreldrene som kommer til en PMTO behandling har snakket med barnet om problemet og den uønskede atferden. Gjentatte ganger, ofte over lang tid. Alle har forsøkt straff og negative konsekvenser. Men problemene er ikke blitt borte, de har bare blitt verre.
Hvis foreldrene skal klare å redusere problemene og konfliktene med atferdsvanskelige barn, må de endre fokus. De må fokusere positivt på barnet, snakke om det barnet gjør bra og fortelle hvilken oppførsel de ønsker av det. Det betyr å ignorere mye av den negative atferden, rett og slett ikke snakke om den. Foreldrenes fokus er avgjørende for å endre barnets og egen atferd. Når vi slutter å snakke om alt som er galt og det vi ikke ønsker, endres vår opplevelse av situasjonen. Det gir åpning for å se andre ting, de mer positive hendelsene som skjer. Positive hendelser vil det alltid være, bare listen legges lavt nok. Da får vi noe bra å snakke om. Barnet får et positivt fokus som øker dets mestrings- og selvfølelse. Det bidrar til at barnet gjør mer av det positive. Foreldrene opplever mer mestring i sin foreldrerolle. Nøkkelen i foreldrebehandlingen er opplevelse av mestring og tro på mulige endring for barnet og seg selv. Det er utrolig hvilke positive endringer foreldre da kan oppnå.
Dette kan høres enkelt ut. Det er det ikke. Det strider mot noe grunnleggende i oss at vi ikke skal påpeke det barnet eller andre gjør feil, tydeliggjøre det som ikke er akseptabelt. Det oppfattes som å sette grenser. Vi er enige om at barn trenger grenser. Denne grensesettingen kan fungere greit for mange barn uten problemer. Men ikke for vanskelige barn.
Oversatt til samfunnsnivå kan Hamas og Israelske myndigheter sammenliknes med svært vanskelige barn, som påfører hverandre og omgivelsene mye vondt. Den beste medisinen vi da kan gi, er å fokusere på hva partene fortar seg av konstruktive handlinger overfor hverandre og positive nyheter i konfliktsituasjonen. Istedenfor å blåse opp de forferdelige handlingene som begås, heller formidle hva som trengs og hva ulike parter og organisasjoner kan bidra med. Når oppfordringene følges gis dette førstesideoppslag, mye spalteplass og positiv omtale. Tenk om det fantes en slik avis, der hadde jeg likt å jobbe.
Jeg har stor tro på positiv fokus i samhandling med barn og voksne. The secret utvidet min horisont for betydningen av positivt fokus på flere områder i livet. Jeg har prøvd å tenke mer positive tanker og bringe positive vinklinger inn i ulike arenaer. Det er veldig vanskelig. Vi omgir oss med så utrolig mye negativt fokus og støy. Fra avisen åpnes om morgenen, tema under morgenkaffen og i møter på jobben, i sosialt samvær, nyhetene i radio og TV, problem- og krisefokuset er overalt. Sjelden gis de positive nyhetene, det som er bra, mye plass. Vi har en dypt inngrodd forståelse av at vi må påpeke, debattere og fordype oss i alt som er galt, feil, vondt og forferdelig for å oppnå endring og forbedring. Å gjøre noe annet føles som å banne i kirken.
Jeg vet hvor skadelig negativt, problemfokus er for barn med alvorlige atferdsproblemer. Jeg vet hvor destruktivt dette fokuset påvirker foreldrene. Atferdsvanskelige barn kan ikke sammenlignes med terrorister og krigførende myndigheter, vil de fleste si. Tja, jeg synes å se noen paralleller, og jeg uroes av all fokuseringen på krigen og grusomhetene.
Når mediafolk og journalister blir kidnappet av terrorister, velger media å la være å skrive om det. Disse nyhetene forties, frem til gislene løslates. Det er et stort tankekryss.
Handling
De fleste statsledere fordømmer i ord krigen som har utviklet seg.
FN fattet fredag 9. januar vedtak om umiddelbar våpenhvile i Gaza. Verken Hamas eller israelske myndigheter vil etterkomme vedtaket.
Vi får behov for å handle, vise vår sympati eller antipati. Demonstrasjonene sprer seg. Noen fredlige, andre ikke. Nyhetsbildene fra demonstrasjonen i Oslo torsdag kveld, gav assosiasjoner til stenkastende palestinere mot israelske soldater i Gaza. Det utviklet seg til gatekamper i Oslo sentrum. Demonstrasjonene tiltrekker seg voldelige ungdomsgrupper. Ubekreftede meldinger sier at ekstreme grupper fra utlandet er på vei til demonstrasjonen i Oslo lørdag 10. januar. Demonstrasjonen mot krig blir en arena for utøvelse av vold. Jeg skjønner behovet for å demonstrere, gjøre noe. Si klart i fra hvor uakseptabel denne krigføringen er. Vi kan jo ikke sitte passive og å se på dette. Vi må gjøre noe!
Når jeg ser voldelige demonstrasjoner tror jeg ikke lenger på denne handlingen. Den gjør vondt verre. Den skader det jeg ønsker å oppnå, fred mellom palestinere og israelere.
Jeg tror ikke på vold. Jeg tror ikke voldsbruk og at krig løser noen problemer eller konflikter.
Vold avler vold. Det har vi innsett i oppdragelsen av barn. Voldsbruk er ulovlig i Norge. På individnivå har vi heldigvis skjønt at voldsutøvelse er uhensiktsmessig og skadelig.
På statsnivå er krig og vold fortsatt helt akseptert og anerkjent, så lenge oppfattelsen er at man har en legitim grunn. 11. september 2001 er et illustrerende eksempel. USA startet sin krig mot terror, invaderte Afghanistan samme år og Irak i 2003. Krigføringen pågår fremdeles. Israel kritiseres og fordømmes for overdimensjonert krigføring etter rakettangrepet fra Hamas. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle USA sin krigføring etter terrorangrepet 11. september. Multi-, multi-, multi- dimensjonert? Hvor er fordømmelsen og protestdemonstrasjonene våre mot USA? Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv. Jeg har ikke tenkt så mye på, eller vært opptatt av å gjøre noe for å få slutt på krigen i Irak.
Norge fikk det verdifulle oppdraget å dele ut Alfred Nobels Fredspris i 1896. Den har gitt oss et unikt fredsfokus i over 100 år. Norge er blitt god og anerkjent på fredsforhandlinger. Vi anses for å være et fredfylt folk. Å være ansvarlig for utdeling av Nobels Fredspris forplikter selvfølgelig. Jeg tror det fredsansvaret vi fikk, og det positive fredsfokuset vi derfor har måttet ha, har bidratt til vår fredfylthet.
Norge har bistått med fredsavtale mellom Palestina og Israel, Oslo-avtalen i 1993. Avtalen så ut til å være løsningen på den mangeårige fastlåste konflikten. Senere ble den vurdert som en tragedie og fiasko. Mange nye forsøk er gjort, sikkert med verdens beste fredsmeklere, men ingen varig fred er oppnådd. Ingen av handlingene har gitt varig fred mellom palestinere og israelere.
Fred i sjelen
Silence is a great peacemaker sier et Amerikansk ordspråk.
Istedenfor å lese om krig og grusomheter i julen, valgte jeg en bok om meditasjon, yoga og avspenningsteknikker, og en bok om lykke og hvordan gode følelser oppstår. Jeg har selv liten erfaring fra å praktisere meditasjon.
Meditasjon har vist seg å være fredsskapende, ikke bare for den enkelte, men for større samfunn. Den store meditasjonslæreren Maharishi Mahesh Yogi** praktisert mantrameditasjonsmetoden TM (Transcendental Meditasjon) i Vesten fra 1960-tallet. Han forkynte at denne meditasjonsformen var veien til et fredlig og harmonisk samfunn. Daglig meditasjon skulle hjelpe mot stress i eget og hele nasjonens liv. Individets egen fred er grunnleggende for samfunnets fred. Maharishi hevdet at for å få en fredelig verden, må hver enkelt finne fred.
Det er gjort en rekke forskningsstudier på effekten av TM. Mange understøtter at meditasjon har positiv effekt for bedre livskvalitet, både psykisk og fysisk helse. Risikoen for sykdommer reduseres. Maharishi hevdet at dersom 1 % av befolkninga i verden praktiserte Transcendental Meditasjon, ville det ikke bli flere kriger. I flere mindre byer i USA praktiserte 1 % av innbyggerne TM på 1970 tallet. Det ble forsket på utviklingen i 4 byer der 1 % av befolkningen utøvde TM, og 4 byer der TM ikke var utbredt. Resultatene viste en klar nedgang i kriminaliteten i TM byene mens kontrollbyene viste en økning. Maharishi utviklet et TM gruppeprogram, for flere til å meditere sammen. Han hevdet at når flere praktiserte programmet samtidig, ble kraften og fredspåvirkningen enda sterkere enn ved individuell meditasjon.***
Hva om USA hadde invadert Afghanistan og Irak med praktiserende TM soldater og meditasjonslærere? Hva om USA hadde brukt meditasjon i kampen mot terror? Hva om FN sendte store styrker med praktiserende TM mennesker til Palestina og Israel?
Det har vært arbeidet med konfliktløsning i Midt-Østen i mange år. Det har ikke manglet på engasjement og diplomati fra FN. Det er vanskelig å få øye på noen positive resultater av det arbeidet akkurat nå.
Mads Gilbert ba meg gjøre noe, gjøre mer.
Vi roper til israelske myndigheter og Hamas: Legg ned våpnene!
De vil ikke høre.
Vi har ropt lenge. Ropet fører ikke frem.
Vi må gjøre noe annet!
Jeg vet fortsatt ikke hva.
Kilder:
* Rhonda Byrne,The Secret, N.W.DAMM&SØN, 2007
** http://no.wikipedia.org/wiki/Maharishi_Mahesh_Yogi 09.01.09.
** http://oaks.nvg.org/tmfred.html, 09.01.09.
