Oppgave 2
Et personlig essay av Janne Berge.
Universitetsforlagets presentasjon av bidragsyteren til antologien Mitt faghjerte banker:
Janne Berge er Marte Meo supervisior og PMTO (Parent mangegment training – Origon) terapeut. Hun har lang erfaring fra arbeid med foreldre og barn i biologiske familier og fosterhjem. Hennes fokusområde har vært utviklingsstøttende kommunikasjon og samspill mellom de voksne og barnet i dagligdagse situasjoner.
GLADE BARN (og voksne)
Lys, trillende barnelatter – finnes det en vakrere, mer gledesfylt og herlig lyd? Jeg vet ikke om noen klang som har så mye ren, ubetinget, uskyldig glede i seg. En lyd det er umulig ikke å berøres av. Jeg må bare smile og blir glad.
Den fortryllende barnelatteren er det optimale utrykk for de gode, glade, sorgløse følelsene. Lykken i livet! Hvorfor tar vi ikke bedre vare på den, vi vil jo alle gjerne være lykkelige og fylt av gode følelser. Eller vil vi ikke det? Hvor blir den herlige, uskyldige, betingelsesløse latteren av, når blir den borte? Den blir sjeldnere ettersom barnet vokser til, og den forandrer karakter. Den rene, sorgløse latteren forsvinner gradvis, for de fleste helt. Må den bli borte, er det en uunngåelig konsekvens av menneskets vekst og utvikling? En utvikling vi voksne leder. Vi preger barnets vekst i stor grad. Er det vi som frarøver barnet den boblende gleden og den klokkende latterklangen?
Følelser
Barn er fylt av følelser – de renner over i tide og utide. De gode følelsene gir seg utslag i gledes utbrudd, latter og smil. Dette er følelser vi voksne som regel er positivt anerkjennende til. Vi vil som oftest smile, le og dele barnets glede. Kanskje også kommentere de positive følelsene, snakke om dem og årsaken til barnets gledes utbrudd. Slik forsterker vi barnets gode opplevelse. Vi hjelper det til bevisstgjøring av sitt positive følelsesregister og bli kjent med seg selv. Desto mer vi gjør dette, desto oftere viser barnet frem sin glede og lyse sinn.
Men livet er jo ikke bare fylt med gode stunder. I sin vekst møter barnet et hav av utfordringer og frustrasjoner som fører til sinne, redsel, maktesløshet og usikkerhet. Barnet fylles av vanskelige, vonde, negative følelser. De ugreie følelsene som skrik, sinne, gråt eller aggresjon er ikke alltid like lett for oss å akseptere. Fort kobles vårt voksne fornuftige hode inn. Våre modne tanker og vurderinger får vi raskt behov for å formidle:
Nei , dette er vel ingenting å gråte for, store, flinke jenter gråter ikke for slikt.
Hysj, ikke skrik sånn, dette er ikke noe å bli så sint for.
Det er ikke lov å slå, det er bare slemme barn som slår.
Vi har vel alle formidlet slike utsagn til barn, om vi er foreldre, besteforeldre, tanter, førskolelærer, lærer. I utgangspunktet velmenende ord for å lære barnet passende oppførsel i situasjonen. Det vi imidlertid formidler til barnet er at det du føler nå er ikke bra. Når vi fordømmer barnets følelser bebreider vi barnet og sier: Du er ikke bra når du føler slik du gjør.
Kan du huske en opplevelse fra barndommen hvor du var veldig lei deg eller frustrert? Du fikk kanskje skjenn eller irettesettelse for din oppførsel? Kjenn etter – hvordan var det, føltes det godt, hvilke konsekvenser fikk det for din oppførsel neste gang du kjente de samme affektene? Vi behøver ikke gå tilbake til barndommen – vi har nok av opplevelser fra voksenlivet. Når vi kjenner oss misforstått, ikke hørt, ikke sett, ikke anerkjent – hva er det i kommunikasjonen, responsen til den vi snakker med, som gir oss den negative opplevelsen og følelsen?
I et selskap forleden kveld, fortalte min bordkavaler at han bodde sammen med en katt. En tråd som førte til at han kom inn på sin uvilje mot mus. Selv synes jeg mus er veldig søte og stiller meg i utgangspunktet ganske uforstående til en slik motvilje. Umiddelbart fikk jeg lyst til å formidle mitt eget syn på mus, men klarte i siste liten å stoppe. Er det ikke mellommenneskelig kommunikasjon jeg jobber med og selv mener jeg er ganske god på? Å anerkjenne følelser et av mine varemerker når jeg arbeider med foreldre og kommunikasjon med barn. Jeg tenker det er like relevant i den voksne dialogen. Men det er vanskelig. Voksne benevner i liten grad hverandres affekter på en ivaretaende måte. Uvilje, vemmelse, avsky det er jo utrykk for følelser – som jeg er så opptatt av å anerkjenne! I stede for å forfekte mitt eget syn, anerkjente jeg hans og støttet ham på at hans opplevelse er riktig for ham, uavhengig hva jeg eller andre måtte mene om mus. Min bordkavaler stoppet opp, snudde seg mot meg og sa: Nå fikk du meg til å føle meg bra!
Følelsene våre er der, vi må akseptere dem. Det gjør godt når andre anerkjenner dem. Det er så mye snakk om barns selvfølelse og hvor viktig det er at de utvikler en god og trygg selvfølelse. Tar vi dette på alvor er det vesentlig at barnet opplever å få anerkjennelse på sine følelser – uavhengig om de er negative eller positive. Å akseptere barnets følelser innebærer å benevne emosjonne på en vennlig, nøytral måte. For eksempel i situasjoner barnet har vonde og frustrerte følelser, og viser disse gjennom negativ oppførsel som skrik, hyl, slåing:
Nå skjønner jeg at du er veldig lei deg og har det vondt inni deg. Når vi blir veldig lei oss gråter vi. Nå høres du veldig sint og lei deg ut. Du ble så sint at du ikke klarte å løse problemet ditt.
Å godta og sette ord på barnets affekter, hjelper barnet til å bli kjent med seg selv. Det blir kjent med sitt eget følelsesregister og lærer om hva som påvirker og i gangsetter emosjonen. Det hjelper også barnet til å håndtere og få kontroll med følelsene sine etter som det vokser og utvikler seg. Det er naturlig for ett og toåringen å skrike og slå når de blir frustrerte og ikke får det som de vil. Hvis de viser samme atferd når de er fem og seks år, oppfattes det som problematferd og bekymringsfullt.
Å anerkjenne barnets følelsesregister, på godt og vondt, er essensielt i forbyggingen av emosjonelle problemer hos barn. Samtidig styrker det barnets opplevelse av egenverdi. Emosjonelle problemer hos barn og voksne kan gi alvorlig vansker som angst, isolasjon, ensomhet eller mye sinne, frustrasjon og aggressivitet. Fokuserer vi anerkjennende på barnets affektive utrykk fra det er født og opp igjennom småbarnsalderen, får vi emosjonelt robuste barn som håndterer sine følelser på en hensiktsmessig og sosialt akseptert måte. Tenk på hvilken betydning har det for barnets rolle og utvikling gjennom skoleårene og resten av livet.
Si hva du ønsker
Jeg hører noen motforestillinger: En ting er å akseptere og snakke med barnet om at det er greit å være lei seg og gråte, men å snakke vennlig og aksepterende til et barn som slår, det kan ikke være riktig – det er viktig å markere tydelige grenser på hva som er lov og ikke lov!
Å akseptere barnets følelser og snakke vennlig om affektene som ligger bak en handling betyr ikke å akseptere handlingen (slå). Når vi har snakket med barnet om følelsene som oppstod og alminneliggjort disse, er tiden inne for handling og fokus på regler og hva slags oppførsel vi ønsker. Det er så fort gjort å fokusere feil og på uønsket atferd:
Det er ikke lov å skrike inne – Det er ikke lov å slå – Det er ikke lov å gå utenfor barnehagegjedet
Mens gode regler og grenser har fokus på den atferden vi ønsker:
Vi bruker innestemme inne – Vi er hyggelige og greie med hverandre – Vi holder oss innenfor barnehagegjerdet
Dette er viktig, mye viktigere enn mange er klar over. Det vi fokuserer på får vi mer av. Snakker vi med et vanskelig barn som slår om at det slår og at det ikke får lov å slå, øker vi barnets problem og bidrar til mer slåing. Hvis vi derimot gir barnet positiv oppmerksomhet og ros hver gang det er hyggelig og grei med andre, og snakker med barnet om de gode samhandlingssituasjonene, reduserer vi barnets negative atferd og øker den prososiale oppførselen.
Mange foreldre med barn med atferdsproblemer tror ikke på meg når jeg forteller dem dette. Det strider mot noe grunnleggende i oss at vi ikke skal påpeke det barnet gjør feil, tydeliggjøre det som ikke er akseptabelt. Jeg pleier å spørre hva de har gjort og prøvd for å løse problemet. Alle har snakket med barnet om problemet og den uønskede atferden, gjentatte ganger, ofte over lang tid. Alle har forsøkt straff og negative konsekvenser. Men problemet er ikke blitt borte, som regel har det bare blitt verre. En klassisk utfordring for foreldre med problembarn, er at barnet ikke holder avtaler og kommer for sent hjem. Det finnes en veldig enkel, men samtidig svært vanskelig, måte å løse dette problemet på:
1. Vær rolig og vennelig
2. Ros barnet for at det kommer hjem
3. Si at i morgen eller neste gang er du sikker på at barnet klarer å komme hjem til avtalt tid
Ferdig !!
4. Før barnet går ut neste gang minner du vennlig om tidspunkt for å komme hjem, og sier at du er sikker på at barnet vil klare det
Foreldre som har sittet og ventet på at barnet skal komme hjem og kjent på følelsene av irritasjon, sinne og kanskje redsel etter som tiden går og det blir lenger og lenger siden barnet skulle vært hjemme, skjønner hvorfor oppskriften er vanskelig. Men prøv, se hva som skjer og kjenn etter hva denne fremgangsmåten gjør med deg og barnet ditt.
Skoleglede
Skolen – barnas viktigste arena for læring og mestrings opplevelser, hvor har den sitt fokus? Et gjentagende tema er barnas oppførsel, uro, stygg språkbruk, mangel på disiplin og aggressiv atferd. Når er det skolen kontakter foreldrene, når er det barnet får brev med hjem, når er det vi blir innkalt til samtale eller møte utover de vanlige konferansetimene og foreldremøtene? Nettopp – når barnet har gjort noe galt! Det finnes heldigvis unntak, spesielt i barneskolen, men de fleste skoler bruker masse tid og ressurser på atferd de ikke ønsker. De mener det godt, tror det er den beste måten å løse problemene på. Akkurat slik velmenende foreldre gjør når de avviser og fordømmer barnas negative følelser, og bruker tid på å snakke med barna om problematferden.
Jeg mener ikke at fokus på problemer, uønsket atferd og straffetiltak i skolen ikke virker. Problemet er at det virker for de best fungerende elevene, og ikke for de som virkelig har atferdsproblemer og trenger å lære ny atferd. Det er elevene med store atferdsproblemer som er skolens største utfordring. Det finnes en enkel oppskrift for skolen også, som er veldig vanskelig.
Det er de voksne som er ansvarlig for kommunikasjonen med eleven
Positivt fokus på den atferden vi ønsker / ignorer negativ atferd
Bruk av belønning fremfor straff
Å være ansvarlig for kommunikasjonen med eleven betyr at ansvaret for hvordan dialogen med eleven utvikler seg ligger hos de voksne. Et eksempel: Per har adferdsproblemer. Mens han sitter og jobber sier han plutselig faen høyt i klasserommet. Vi kan tenke oss to alternative måter å løse denne situasjonen på.
1. Læreren irettesetter Per med høy, streng stemme, kanskje får han en anmerkning og/eller advarsel om at han må gå ut av klassen hvis han bruker slike ord. Per svarer læreren tilbake med flere stygge, ulovlige ord. Læreren ber Per forlate klasserommet, Per blir sint, nekter og sparker til pulten. Læreren går bort til Per og prøver å føre ham ut av klasserommet. Det kommer til håndgemen mellom Per og læreren. Dette er en alvorlig situasjon som vil involvere rektor, sosiallærer, foreldre og kanskje PP-tjenesten. Det blir masse etterarbeid for skolen og foreldrene, og Per sitter igjen med en opplevelse av å være helt umulig. En tap – tap situasjon for alle parter.
2. Læreren ignorerer Pers ordbruk. Han går bort til Per og spør vennelig om han synes oppgaven er vanskelig, om han trenger hjelp til å løse den. Gir han hjelp og roser ham for at han sitter og jobber. Sier at neste gang Per synes det er vanskelig kan han bare rekke hånden i været, så kommer læreren til ham med en gang.
Jeg hører motforestillingene – en ting er Per og hans problematikk, men læreren må jo ta hensyn til de andre elvene og markere at banning ikke er tillatt. Ellers vil elevene oppfatte at det er fritt frem for å banne. Skolereglene må håndheves, og det må tydelig fremheves at reglebrudd ikke tolereres – av hensyn til alle. Hvilke av disse to alternativene tar mest hensyn til de andre elevene i klassen? Hva med læreren som en god rollemodell – hvordan ønsker vi at elvene skal lære å møte utfordringer i samspillet med hverandre?
La oss se på forbudet mot banning og stygg språkbruk og reformulere til den atferden skolen ønsker å oppnå ved innføringen av et slikt forbud:
På N skole snakker alle hyggelig og respektfullt til hverandre.
Oppfølgingen av en slik regel er at lærerne gir positiv oppmerksomhet til elver som følger denne regelen. Lærerne kommenterer høyt og roser de elvene som følger regelen, og kan for eksempel ha et visuelt system hvor elevene får positive merker (klistermerker, stjerner og lignende) når de praktiserer regelen. Elever som har store utfordringer i f.t. negativ språkbruk, får positive meldinger med hjem til foreldrene når de snakker hyggelig. Når klassen har fått et visst antall merker, får hele klassen en belønning – f. eks. en ekstra ute time, ekstra datatid eller et ekstra friminutt. Rektor og lærerne har også positivt fokus på denne regelen seg imellom.
Det er flere barneskoler i Vestfold som praktiserer positivt fokus, oppmerksomhet på ønsket oppførsel og gladmeldinger til foreldrene. Men ignorering av negativ atferd – det er for vanskelig. Jeg har prøvd meg på et par foreldremøter, på ungdoms- og videregående skole, og kommet med forslag i tråd med positive reformuleringer. Mulig jeg ikke har ordlagt og formulert meg riktig og godt nok, jeg har nemlig møtt en mur av motstand. Det positive fokuset blir oppfattet, både av lærere og foreldre, som manglende styring, retningslinjer og krav til elevene. Hvorfor er det så vanskelig å fokusere og tenke mer positivt i skolen?
Skolen tenker positivt. Det finnes mange eksempler på det. Min sønns nye matematikk lærer hadde et nydelig innlegg på første foreldremøte på ungdomsskolen. Hun var opptatt av at elvene skulle få et positivt forhold til faget – matematikken. Hun ville fokusere positivt på det den enkelte elev kunne, styrke den enkeltes mestrings følelse. Gjennom positiv feedback og følge elevens mestrings tempo skulle elevens matematikk kunnskaper og positive holdninger til faget gradvis bygges opp. Så bra, tenkte jeg. Neste innlegg dreide seg om orden og oppførsel. Der var virkemidlene annerledes. Ved for sent komming, manglende innlevering i tide, manglende bøker, regelbrudd o.s.v. fikk elevene anmerkninger. Tre anmerkninger resulterte i brev med hjem. De ønsker å lære elevene matematikk gjennom positivt fokus på det de kan og får til. De ønsker å lære elevene god orden og oppførsel gjennom negativt fokus på det de ikke får til + sanksjoner. Hvorfor det?
Lykke
Når jeg ser på fokuseringen rundt meg lurer jeg på om vi egentlig er opptatt av glede, glade barn og lykke. Aviser, blader, TV, radio har mest fokus på problemer, kriser, katastrofer, mangler, feil, bekymringer – det er det som selger, det er det vi kjøper. Blir vi gladere og mer lykkelige at dette? Hvis ikke, hvorfor dette enorme problemfokuset?
Jeg tar det likevel som en selvfølge at vi alle ønsker oss lykke og glede i livet. Ikke minst for barna våre. For mange foreldre er det viktigere at barna blir lykkelige enn dem selv. Vi vil så gjerne barna våre vel. En del foreldre mener å sitte med fasiten, ut fra egne erfaringer, et langt liv og kjennskapet til eget barn, har de oppskriften på hva som skal til. Men det er bare barnet selv som sitter med fasiten for hva som gir det glede og lykke. For å finne frem til den må vi lytte til barnets stemme og anerkjenne den, uavhengig av hva den forteller oss. Det er ikke så lett, uansett hva vi har lest og lært om barn og vår voksenrolle, vi vil møte oss selv i døren. Jeg gjør det til stadighet, både i kommunikasjon med barn og voksne. Endring er ikke lett, oppskriften kan synes så enkel i teorien, men praksis er en helt annen sak. Bevisstgjøring og et reelt ønske om en forbedring er grunnsteinen i en hver endringsprosess. Mye kan sies om endringsprosesser, min erfaring er at det er viktig å senke kravene til seg selv – som mor, far, førskolelærer eller lærer. Roma ble ikke bygget på en dag, endring tar tid. I PMTO behandlingen sier vi at vi er fornøyd med 70 %. Får vi til det vi prøver å oppnå i 70 % av tiden, relatert både til barnet og vår egen foreldrerolle, skal vi være fornøyde.
Glede og glade barn blir heller ikke bygget på en dag. Det er mange forhold og temaer i relasjon barn, voksen, kommunikasjon og samspill som er avgjørende for om vi får glade barn og opplever mestring og glede i vår voksenrolle. En rekke flere enn de jeg her har berørt. Men nå er min tid ute.
