2. En presentasjon og vurdering av anslaget i:
Vikaren
En film av Åsa Blanck og Johan Plamgren
Pitch
Vikaren er en svensk dokumentarfilm på 86 minutter fra Hallonberg skole i en forstad til Stockholm. Vi følger den unge og idealistiske læreren Max og hans store utfordringer i å undervise en 9. klasse det siste semesteret av grunnskolen. Klassen består i hovedsak av elever fra på andre land og kulturer. Mange av elevene lever i usikkerhet om de får bli i Sverige og i frykt for å bli sendt ut av landet. Klassesituasjonen og elevenes oppførsel er kaotisk, og Max opplever det svært vanskelig å undervise og lære elevene det de skal. Han har ingen støtte i lærerkollegiet eller skolens ledelse. Max forsøker å hente inn sin egen gamle lærer, Folke, for å se om en mer gammeldags, streng og autoritær lærerstil skal til for å få ro og orden i klassen. Folke, som er over 70 år og fortsatt arbeider som lærer, tar utfordringen som vikar for klassen. I starten opplever elevene ham som annerledes og han klarer å vekke deres oppmerksomhet. Etter hvert går det ganske dårlig. Folke innser at hans metoder ikke fungerer på denne klassen. Max finner nye veier for å lære elevene det de skal. Han bruker all sin tid på elevene og lykkes til slutt. Filmen setter fokus på utfordringer med integrering av mange nasjonaliteter i svensk skole og mangel på ressurser, sett fra lærerens synsvinkel. Filmen vant prisen for beste svenske dokumentarfilm 2007 og Eurodok 2007.
Vikarens anslag
Filmes åpningssekvens eller anslag skal vekke tilskuerens interesse og nysgjerringhet, samt anslå grunnstemning, fortellermåte og hovedtematikk i filmen (Engelstad 2007: 103). Det er her kontrakten med seerne inngås. I tillegg presenteres som regel hovedpersonene.
I Vikaren utgjør anslaget 12 innstillinger, sammenklipte filmbiter, på til sammen ca 2 1/2 minutt. Klippingen er myk og innstillingene glir ubemerket over i hverandre. Det 1. filmklippet er svart, kun med lyden av en skoleklokke som ringer. Dette lydsporet fortsetter over i neste bilde – en hvit stor tavle i halvnært (HN) bildeutsnitt. Klokken slutter å ringe og vi hører lyden av en dør som åpnes og lukkes. Inn fra siden kommer det en gammel mann med briller og en papirbunke i hånden. Han stiller seg opp foran tavlen, sier noe uforståelig og strekker armene ut. Den 3. innstillingen er et baklengs klipp av det andre. Vi hører og skjønner hva mannen sa i forrig klipp: Sitt ned, Velkommen til dagens leksjon. Bildeutsnittet av den gamle mannen er halvnær med undervinklet kamera. Så langt har anslaget vist oss sted for handlingen, en skole, og presentert en gammel autoritær lærer som snakker baklengs. 4. innstilling viser fortsatt den hvite tavlen, det legges på en animasjon av en blyant som skriver Vikaren, filmens tittel, baklengs, med en stille, enkel, litt melankolsk underlegningsmusikk. At noe er baklengs er nå tematisert og gjentatt i 3 klipp på rad, først ved at den gamle mannen snakker baklengs, så klippet hvor filmens spoles bakover og til slutt filmens tittel som skrives baklengs. Dette vekker nysgjerrighet og forventning om at baklengs er en sentral tematikk i filmen. Den melankolske musikken toner ut når Vikaren står skrevet. En ny underlegningsmusikk som høres ut som en arabisk/muslimsk bønnesang, følger over i neste klipp hvor verbalteksten er borte og kun den hvite tavlen er igjen. Så langt har bildeutsnittene vært interiørscener i lukket bildekomposisjon, preget av montasje klipping.
Bønnesangen er lagt på som underlegningmusikk til alle innstillingene i resten av anslaget og fungerer som lydbroer mellom klippene. Jeg oppfatter at denne komposisjonen er tillagt en fortellende funksjon. De neste innstillingene er eksteriørscener og mise-en-scene. 6. klipp, er et totalt (TO) bildeutsnitt fra en kald vinterdag. Det snør, vi ser en rekke nedsnødde biler i et nedfrosset landskap og en mann som børster snøen av en bil. Lydsporet med bønnesangen oppleves umiddelbart malplassert og kontrastfylt, og er med på å motsi bildene (Engelstad: 2007). Jeg tolker det som et frampek eller en planting av filmes tema, som setter seerne i en egen stemning. Neste innstilling fortsetter med TO bildeutsnitt og visuell likhet i motivet, det snør. En ung mann, filmet i normalposisjon, kommer gjennom en port og går bortover gaten. I tillegg til bønnesangen er det diegetisk lyd, porten som slår igjen og lyden av gange.
8. innstilling er et ultratotalt, bakgrunnsbilde av Stockholm, filmet i fart med et verbalspråklig innslag; En film av Åsa Blanck, Johan Plamgren. Farten fremkommer ved et HN forgrunnsutsnitt av rekkverk og lyden av vogntog i bevegelse. Neste klipp er et nærblide (NÆ) av den unge mannen som sitter på T-banen. Det er anslagets første NÆ og gir informasjon om at denne personen vil være sentral i filmen. Her er også diegetisk lyd, fra togvognen. I den 10. innstillingen står mannen ved vognens utgang, utsnittet er HN, han går av og kameraet følger ham bakfra. I neste klipp går mannen opp en trapp fra stasjonen, kamera følger ham fortsatt bakfra til en annen mann, til høyre i bildet, med et utenlands/arabisk utseende kommer til syne. Kameraet fokusere fra den unge mannen til den arabiske mannen, til han er i HN posisjon. Mannen står og synger bønnesangen (som har fulgt oss fra den hvite tavlen) og hilser på den ungen mannen når han går forbi. Bønnesangen følger over i den 12. og siste innstillingen i anslaget, men tones raskt ut. Nå har den unge mannen kommet frem til en stor bygning, som vi ut fra de første innstillingene forstår er en skole.
Tolkning og vurdering
Åpningssekvensen har vist oss tre personer, den gamle læreren Folke, den unge læreren Max og en utenlandsk mann. De førstnevnte er filmens to hovedpersoner og har derfor sin naturlige plass i anslaget. Folke er Vikaren. Det er en sentralisering av Max, det er Max og hans tanker vi følger i det meste av filmen og han vi identifiserer oss med. Gjennom sangen er den utenlandske mannen svært tilstede i anslaget, men vi ser ham ikke igjen. Regissørene har gitt ham en sterk symbolverdi og et forvarsel om at dette er en film om andre kulturer og religioner i det svenske samfunnet og i svensk skole. Underlegningsmusikken anslår både grunnstemningen i filmen og tematikken. Det at mannen bak sangen først vises mot slutten av anslaget, tolker jeg som en symbolsk formidling av Max sin utvikling og prosess (reise) i sitt kjennskap og sin tilnærming til de utenlandske elevene. Det sterke fokuset på baklengs, forteller mer enn at Folke har vært verdensmester i å snakke baklengs. Hans tro på å bruke gammeldagse undervisningsmetoder fra fortiden, kan assosieres med å gå baklengs inn i dagens mye mer utfordrende og sammensatte samfunn. Det viser seg ikke å være hensiktsmessig på sikt. Isteden fremstår Max, den unge læreren som går helt nye veier, som den som lykkes.
